Wick

1978 – 1990

Wick

«Wick»

Vi hadde vært uten hund i 6 mnd uten å finne en ny collievalp. På vårparten ble vi tilbudt en Bordercollie valp. Vi trengte jo en gjeterhund og reiste for å hente valpen. Vi fikk ikkje treffe mammaen, og trodde at det var fordi hun ikke ville at valpen skulle dra, men vi fant fort ut at situasjonen var helt annerledes enn vi var vant med.

Vel hjemme oppdaget vi at Wick var en liten livredd hannvalp som ikke var preget på noe, født som han var i et fjøs og oppdradd av en mamma som var folkesky. Han krøp under en lenestol hvor han bodde i flere dager. Han fikk maten sin under stolen og turde bare å spise når han var alene i rommet.

Etter en stund slappet han av .Barna som i lang tid hadde savnet å kose med en hund, fikk etter hvert håndtere ham og han knyttet seg sterkt til oss som familie. Alt annet ukjent var han fremdeles veldig redd og vi hadde mange tunge stunder med hvordan dette skulle gå. Det var mye slit og arbeid for å få han til å fungere. Tillit til andre mennesker fikk han aldri, bortsett en gårdsgutt som jobbet for oss i slåttonna. Han fikk Wick som venn for livet og kunne gå lange turer med ham, løs uten av Wick var redd i det hele tatt.

Wick var den fødte gjeterhund, ville helst være i fjøset hvor han var trygg. Selv den største leder oksen hadde stor respekt for hunden, og var noen av dem kommet løs, gikk de pent på båsen sin så snart hunden viste seg.

Vi ble veldig glad i Wick i de 12 årene han fikk leve her hos oss. Alle episodene og påfunnene hans, lever vi med fremdeles. Wick var veldig glad i sølevann og stein, fant han begge deler på samme sted, kunne han stå i timevis og leke. Var det noen lave grangreiner i nerheten, hoppet han opp, tok tak og gynget frem og tilbake i lang tid. Minstejenten vår brukte ham som sovepute og han passet veldig godt på barna og ”mor” som ikkje skulle få snakke med noen når ”far” var borte. For ”far ” sa hver morgen han gikk på jobb at Wick måtte passe huset og familien, og det tok han på blodig alvor. Det nyttet ikkje å strekke frem hånden slik at han kunne snuse. Da holdt han hånden fast med han bet aldri noen. Ingen andre enn vi som bodde sammen med ham fikk ta på ham. Og dyrlege var han ikkje hos før han ble gammel.

Wick pådro seg nyresvikt og levde i to år med sporadiske anfall. Nest siste dagen han levde, gikk han tur med ”far” til kaien for å se etter båten. I et ubevoktet øyeblikk hoppet han uti vannet og la på svøm. Vi tørket ham så godt vi kunne men han ble alvorlig syk og måtte til veterinær. Dette er eneste gangen Wick hoppet frivillig inn i bilen uten en mine. Han hadde fått dobbelsidig lungebetennelse og ørebetennelse. I tillegg var nyrene nå så dårlig at livet ikkje kunne reddes. Vi tror han visste at dette var hans ”siste reis” og var lettet for det, Jeg tok ham med hjem og begravde ham i hagen før barna kom hjem. Noe jeg angrer fryktelig på. De fikk jo ikkje ta farvell og de roet seg ikkje før jeg tilbød meg å grave ham opp igjen. Først da bestemte de seg for å la det bli som det var. Senere plantet de påskeliljer på graven. Trøsten er at hos oss hadde han tross alt et langt godt liv på hans egne premisser. Vi lærte veldig mye og alle erfaringene tok vi med oss når vi med tiden startet vårt eget oppdrett. Selv om Bordercollie er en helt annen rase som krever mye jobbing var vi enig om at dette ikkje hadde noe med rasen men med valpens fødsel og første leveuker å gjøre. Dette preget ham livet ut.. Hvil i fred og takk for det du lærte oss.