Vesttun’s Black Ronjah

1996 – 2005

Ronaj

«Ronjah»
Født: 25.11.1996

Far: Attivio Emilio Mio av Miomin Mor: Windiacre Vanessa

Ronja ble født på hos oss i det første levende fødte kullet her på Vesttun Vi var veldig spent på hvordan det skulle gå, særlig siden det ikkje var vårt kull. Det gikk heldigvis bra takket være Anne som hjalp oss og 5 velskapte valper kom til verden .

Ronjah som var vår parringsvalp fikk komme på fór, til Anne og Per Støa i Åsane, mens vi selv beholdt Beckie. Hun var født med en infeksjon som skadet øye hennes og var derfor uten interesse for kullets eier.

Disse to som egentlig skulle vært konkurrenter, utviklet et godt vennskap og var endel sammen mens de vokste opp. De hadde et spesielt forhold livet ut. Ronjah brakk setebeinet l år gammel men kom fra det i god behold, takket være god kirugi og svært god oppfølging fra sine forverter.

Ronjah fikk etter hvert 2 kull og ble etterpå overført til Anne og Per. Det første kullet besto av en sprell levende hannvalp som krevde mye av mammaen sin, fordi han manglet søsken. 6 uker gammel flyttet han ut av valperommet og fikk da 2 ”storesøsken”. Ivan og Evita som var 4 og 7 månder gammel, storkoste seg med den lille tassen og de var en sammensveiset trekløver inntil Felix flyttet til sitt nye hjem.

Kull nr 2 var like krevende for Ronja da antallet var 10, med 2 tisper og 8 hanner. Anne var også med på denne fødselen og det takker vi for. Ronjah var en flink og bestemt mamma som holdt god orden på valpene sine og var veldig flink med dem.

Ronjah var datter av Vanessa og Robin og hun og de andre kullsøsknene hennes, utviklet mange spesielle instinkter. Alle var født til omsorgsfulle ledere, noe som vi ikkje har opplevd på senere kull. Det må ha vært noe helt spesielt med den foreldre kombinasjonen. Et møte mellom urgamle instinkter og Ronjah har brakt disse genene videre i nye generasjoner. Selv om hun ikkje har bodd hos oss er hun en del av flokken og Vesttuns historie. Vi takker Anne og Per for at de gav henne et godt og kjærlig hjem. Ronjah er nå kommet hjem til sin slekt og vi lyser fred over hennes minne.

**************

Vi ble forvèrt for Ronjah, hun kom til oss når hun var 8 uker. Vi hadde da Lady (collie) og Beauty ( Shetland Sheepdog) Lady var da 12 år og Beauty var 10 år. Når vi kom hjem med Ronjah var de to andre litt usikre på henne. Lady gikk no bort og snuste, godtok henne. Med Beauty tok det litt lengre tid, men de ble venner alle tre.

Ronjah var spesiell på alle måter. Da vi måtte ta Lady, et halvt år etter vi fikk Ronjah, sørget hun en del. Jeg gikk på lydighets kurs med henne, hun syns det var gøy, var veldig lærevillig, så det skulle ikke mye trening til før hun kunne kommandoen. Ronjah var en veldig snill hund og glad i mennesker. Hun visste hva hun ville, likte ikke å bli satt på plass av oss,da ble hun skikkelig fornærmet i noen timer. Når vil av å til skulle hvile middag , da skulle alltid Ronjah ligge mellom oss å sove. På kvelden når vi skulle legge oss skulle hun ligge bak ryggen min, kom det noen for nær soveromsvinduet, låg hun der og småbrommet til de var gått vekk. Var ”han far” på reise så låg Ronjah på hans plass.

Vi var på en del utstillinger, det ble både rødt og blått, men det gode med det var at vi tok ikke det som noe nederlag. Hun var verdens fineste hund uansett, men etter vert gikk det bedre der og. Ronjah har fått et Cert, ble BIR, to CKèr har hun og fått, den siste utstillingen vi var på ble hun BIM veteran.

Vi har en fin historie å fortelle om henne. Etter den episoden har vi alltid reagert når hun har ant fare. Ronjah var ca 1 år, vi to var på vår daglige kvelds tur, der vi alltid pleier å gå. Plutselig bråstopper Ronjah, jeg drar i båndet for at hun skulle komme, men Ronjah blånekter. Plutselig rett foran meg hopper det frem en person med hette over hode, på vei mot meg, men så oppdager han Ronjah, bråsnur og løper vekk. Jeg ble skremt, tør ikke på tenke på hva som kunne ha skjedd, hadde jeg ikke hatt Ronjah med meg, jeg snur da og går hjem igjen. Ronjah går og småknurrer et godt stykke, mens hun snur seg hele tiden, for å passe på meg.

Så brakk hun setebeinet, vi var ute og gikk tur med Ronjah og Beauty. Begge gikk løs og sprang og lekte seg. Der falt hun utfor en skrent og oppi noen steiner. Det var bare helt grusomt å se henne der hun låg, men det gikk heldigvis godt. Ronjah ble operert og låg i ro i et stort bur i seks uker, Vi måtte bære henne ut hver gang hun skulle tisse, hun forstod at vi ville henne bare det beste, tålmodig som bare det. Hun fikk litt forkalkninger der, men det hjalp med mor sine varme hender som gjorde så godt, og den grønne magnetstaven som hun fortalte om til en som kan kommunisere med dyr. Dessuten så vi det på henne, at det gjorde godt, de to behandlingane hun fikk.

Det året hun fylte 6år var vi på tur i Sverige. Plutselig mistet vi kontakten med henne, hun klarte ikkje å stå på bakbeina og veivet veldig med forbeina. Det varte vel ca 1 min., så var hun helt pigg igjen. Senere merket vi at hun forandret adferd. Vi tok kontakt med dyrlege. Det ble tatt blodprøve som viste at hun var blit angrepet av Borrelia infeksjon, (etter flåttbitt) og hun fikk medisin. Dyrlegen var redd at smitten kunne ha angepet sentralnervesystemet. Det var dessverre det, og vi så at hun ble bare verre som tiden gikk. Hun hadde vondt på slutten, bare vi kom borti henne ble hun sint, og ville ta den andre hunden. Hun ble svart i øynene og vi fikk ikke kontakt med henne på noen sekunder, Når hun hadde roet seg, hadde hun slik dårlig samvittighet, hun skulle da bare kose med oss. Tilslutt måtte vi ta en avgjørelse, men den var tung, for Ronjah var verdens snilleste hund når hun var i godlage.

Vil takke Turid og Torbjørn for at vi fikk akkurat henne. Det er vel ikkje helt sant, jeg valgte henne ut når hun bare var noen minutter gammel, hun var bare helt unik. Vi vil huske Ronajh slik hun var før hun ble syk Lyser fred over hennes minne.

VIL MED DETTE RETTE EN STOR TAKK TIL TURID OG TORBJØRN

Anne & Per Støa

Reklamer