Ljungsvikens Spicy Cayenne

1996 – 2002

Cajan

«Cayan»

Født: 18.11.1996

Far: Windchill of Imagineer Mor: LPI MR Binks Fairoaks Drummer Girl

Australian shepherd

Ina ble et ønske etter at vi for noen år siden hadde sett en artikkel i Hundesport.. Vi satte i gang noen undersøkelser og etter hvert kom vi i kontakt med noen oppdrettere i Sverige. Vi ønsket oss en red merle tispe som vi bestillte og ventetiden begynte. Etter to år fikk vi tilbud om en trefarget rød tispe, som oppdretter hadde holdt av til seg selv. Siden vi hadde ventet så lenge skulle vi få henne, de kunne beholde en hannvalp i stedet. Ina kom til Skien sammen med sin søster og jeg hentet henne der. Hun skrek hele tiden på flyet og var veldig redd.

Vel hjemme tok Vanessa affære og valpen havnet i valpekassen, med Vanessa sitt eget kull på 7 uker. Hun fikk beholde navnet sitt i to dager, da ble det krøll med navnet, for Nine kom løpende sammen med valpen. Etter det fikk hun beholde sitt svenske kallenavn som var Cayan og det gikk helt fint. Cayan og Beckie ammet Vanessa i mange uker etter at de andre var reist. Og disse var godt sammensveiset til de var ca 1.5 år. Da ble de konkurrenter.

Omtrent samtidig fikk Vanessa sitt andre kull og Cayan ville jage fostermoren ut av kassen for å overta valpene selv. Cayan hadde et ekstremt gjeter instinkt. Alt var en jobb, lekte barnebarna i stuen og tok turen på toalettet, hentet hun dem. (for man forlater ikkje flokken). Etter hvert fikk ikke hundeflokken leke eller løpe når vi gikk tur på gården, alltid jobbet hun. Vi tok henne med på forskjellige kurs men det fungerte ikkje. Hun ble mer og mer utrygg utenfor hjemmet. Forandret seg etter hvert ganske mye. På slutten ville hun bare være med oss to voksne. Hun ble tatt med til veterinæren men han fikk ikkje ta i henne og på grunn av hennes livs situasjon måtte hun få sovne inn. I ettertid angrer vi på at Cayan ikkje ble obdusert, vi tror hun var alvorlig syk, hun mistet all pelsen og var rastløs hele tiden .Uansett rase, en hund skal ikke ha det slik. Det var vondt å miste henne og med tiden håper vi på å få en ny Aussie. Rasen er helt herlig, og vi benytter en hver anledning til å ha kontakt med dem , når muligheten er tilstede.

Vi savner fremdeles Cayan. Men innser at hun har det bedre nå, på de evige jaktmarker. Hun har fått sin grav i hagen på linje med de andre hundene våre, og vi velger å tro at hun fremdeles passer på flokken sin. Fred over minnet